Hvem har ansvaret for helsa di og livet ditt? Er det legen din? Har familien din ansvaret? Sjefen din? Omstendighetene i livet ditt som har påført deg sår eller traumer?

Sannheten er at du har ansvaret for livet ditt og helsa di. Uansett hva du har opplevd, uansett hvilke traumer du har blitt påført, uansett hva legen din forteller deg.

Livet kan være tøft for mange av oss. Noen blir utsatt for hendelser som setter seg i kropp og sjel, og som gjør det vanskelig å ha det bra. Traumatiske opplevelser setter seg i kroppen, og kan gi både fysiske og psykiske plager.

Noen ganger kan det oppleves så vondt og så urettferdig at livet kan føles meningsløst.

Det kan være fristende å skyve ansvaret over på noen andre – og, ja, det kan hende at det er noen andre som har påført skade med vilje. Allikevel – får vi det noe bedre av å skylde på noen andre?

For mange år siden leste jeg et intervju med Jonas Gardell. Han fortalte at han ble voldtatt av en mann da han var tenåring. Det var en så traumatisk opplevelse, at han ville ta sitt eget liv. Men så hadde han begynt å tenke etter – hvis han tok livet sitt, da ville voldtektsmannen ha vunnet. Derfor valgte han å leve, og han valgte å tilgi.

Tilgivelse betyr ikke det samme som at en synes det som ble gjort var greit. Det handler egentlig ikke om den personen som har gjort deg vondt, eller de omstendighetene som har påvirket livet ditt. Det handler om å gi slipp på smerten, bestemme deg for å ville leve og ha det bra – til tross for det som har skjedd.

Det er ikke så enkelt i praksis. Å bli utsatt for overgrep eller vold, setter spor på mange slags måter. Det samme kan gjelde for mange andre slags erfaringer som livet kan gi oss. For mange kan spor etter traumer sette seg på en slik måte at en blir fysisk syk, for andre kan det redusere livskvalitet og livsutfoldelse for resten av livet.

Uansett hva du har opplevd i ditt liv – uansett hva slags erfaringer du har hatt, uansett hvilket utgangspunkt du har – den eneste som kan leve ditt liv, er deg.

Det betyr ikke det samme som at du må klare alt alene. Alle trenger vi hjelp i blant, og noen trenger mye hjelp over lang tid. Det å ha ansvar, betyr først og fremst å ville ha det bra, og bestemme deg for å spille på lag med deg selv.

Smerten blir ikke borte av å skylde på at ingen forstår deg. Det blir ikke bedre av å klage på dårlig behandling, på en vond barndom, på kriser, eller på omstendigheter som du ikke får forandret.

Min historie

Jeg har også hatt min kvote av traumer i livet mitt. I barndommen ble jeg mobbet på skolen. De 8 første skoleårene var jeg redd for å gå på skolen, redd for å møte andre – nesten hele tiden. Jeg var også mye syk da jeg var barn. Lå på sykehus flere ganger i løpet av de første skoleårene, og den gang var det ikke lov for foreldre å være på sykehuset sammen med barna.

Derfor var jeg mye alene, og jeg var redd hele tiden. Som voksen slet jeg med selvfølelsen, og var fortsatt mye redd. Allikevel gikk jo livet seg til – jeg giftet meg og fikk barn, og etter hvert forsto jeg at det var mitt ansvar å gjøre livet mitt godt. Bagasjen jeg hadde med meg fra barndommen preget meg nok i mange, mange år. Jeg har jobbet meg gjennom mange lag med traumer, på mange slags måter, i løpet av lang tid.

Da jeg var 45 år gammel, ble livet snudd brått opp ned i en trafikkulykke. Etter den ulykken måtte jeg lære meg mange ting på nytt, og det tok flere år før jeg klarte å fungere så noenlunde igjen. Det var ikke hjelp å få i helsevesenet for de plagene jeg hadde.

Det var ganske trasig å ikke klare å lese, følge med på en samtale hvis flere snakket samtidig, eller orke å holde hodet mitt oppe. Enda verre var det at det ikke fantes hjelp å få hos leger eller andre steder i det som skulle være et hjelpeapparat.

Jeg valgte å ta ansvaret for livet mitt selv. Laget mitt eget rehabiliteringsprogram, og begynte å trene på de funksjonene som jeg slet med. Litt etter litt klarte jeg å bygge meg opp igjen. Da jeg etter hvert fant behandling som hjalp, gikk det litt raskere framover. Allikevel tok det flere år før jeg var i stand til å fungere ordentlig bra igjen.

Hvordan hadde livet mitt vært hvis jeg ikke hadde tatt ansvaret selv?

Det kan jeg ikke vite, men jeg er stygt redd for at det ikke hadde vært noe særlig til liv. Kunne jo ha håpet på at helsevesenet hadde kommet med en vidunderkur som hadde fått livet mitt på skinner med et trylleslag, men hvor realistisk er det?

Når jeg ser hva slags tilbud om behandling og rehabilitering for nakkeskadde som finnes i dag, er det ikke akkurat noe å rope hurra for.

For meg har det blitt en selvfølge å følge min egen overbevisning og intuisjon i forhold til min egen helse og mitt eget liv. Jeg har erfart flere ganger at det går an å bygge seg opp igjen, selv om utgangspunktet ikke har vært så bra.

Jeg vet at kropp og sjel henger sammen, og at jeg kan skape forandring. Jeg vet at jeg er sterkere og har mer ressurser enn jeg trodde jeg hadde.

Jeg vet at jeg i veldig stor grad har innflytelse over livet mitt og helsa mi, så sant jeg velger å ta ansvar.

Hva betyr det å ta ansvar for egen helse?

Det er sikkert mange meninger om det. For meg betyr det først og fremst å spille på lag med seg selv. Da jeg skjønte at jeg ikke kunne finne lykke, god helse eller et godt liv andre steder enn i meg selv, begynte jeg å ta ansvar for meg.

Jeg så på erfaringene mine som nettopp det – erfaringer, eller lærdom. Uten de vonde og vanskelige erfaringene, hadde jeg ikke fått den innsikten, de kunnskapene eller den styrken jeg har i dag.

Vi er ikke sykdommen vår, traumene våre eller omstendighetene rundt oss. Alt det vi opplever former oss på en eller annen måte, og noen opplevelser kan gi oss dype arr på kropp og sjel. De vondeste opplevelsene er det vi lærer aller mest av.

Prøv å huske det, når livet virkelig går på tverke! Husk også at alle opplever tøffe tider, i større eller mindre grad.

For meg har de vondeste erfaringene mine vært den viktigste delen av min utdanning. Det er ikke en skole jeg vil anbefale noen å søke på, og det har ikke vært lett på noen som helst slags måte.

I ettertid ville jeg allikevel ikke vært noen av erfaringene foruten. Jeg ville ikke ha lært alt det verdifulle jeg har lært i livet mitt uten smertene.

Nå bruker jeg livet mitt til å hjelpe andre – med behandlinger, med veiledning og kurs. I tillegg driver jeg en støtteforening for et barnehjem i Kongo, og jeg har en stor familie med barn og barnebarn. Livet mitt er rikt – og jeg føler meg heldig!

Mange av de som kommer til meg for å få behandling, bærer på spor etter traumatiske opplevelser. Heldigvis løsner ofte noen av traumene, litt etter litt, gjennom behandlinger og i samtale.

Det kan ta lang tid, og noen trenger hjelp fra flere enn meg. Men det er alltid et håp om å bli bedre! Den viktigste jobben må en allikevel gjøre selv.

Jeg kan være en god støttespiller, lytte, stille spørsmål og gi deg noen verktøy i din prosess. Jeg kan gå veien sammen med deg, og heie på deg, og jeg kan hjelpe deg til å gi slipp på spenninger som sitter i kroppen. Ansvar og styring er det du som har.

I tillegg til behandling og personlig veiledning, har jeg et par selvhjelpskurs for deg som ønsker å hjelpe deg selv. I det siste kurset jeg har laget, får du lære noen enkle teknikker for egenbehandling og smertelindring, samt noen gode øvelser for nakken. Dette kurset er spesielt for deg som har en nakkeskade.

Det første selvhjelpskurset jeg lagde, er et helhetlig rehabiliteringskurs, hvor jeg deler en del av de verktøyene jeg brukte i min egen rehabilitering. Dette kurset kan være nyttig for alle som vil ta styring og ansvar for å bygge opp helsa etter skade eller sykdom.

Velkommen til å ta kontakt på tlf. 976 25 832 eller epost: post@argana.no, om du har spørsmål, om du vil bestille time til behandling eller veiledning, eller om du ønsker kurs.

Varm hilsen fra

Inger Johanne Solend