Jeg har fulgt med på nyhetene om NAV-skandalen, om alle de som har blitt straffet på feil grunnlag. Håper inderlig at de det gjelder får oppreisning, og at de nå kan få et godt liv. For noen er det dessverre for sent, men det vil være viktig for de etterlatte at deres kjære blir renvasket.

Et sjokk å møte hjelpeapparatet

Saken vekker mine egne vonde minner i mitt møte med NAV. Nei, jeg er ikke blant de som ble dømt eller straffet, og jeg tror heller ikke at jeg har gjort noe galt. Derimot har jeg vært NAV-bruker i mange år, etter at jeg ble skadd i en trafikkulykke for 20 år siden.

Det største sjokket i møte med det som skulle være et hjelpeapparat, var nettopp det at jeg måtte bruke krefter jeg ikke hadde, til å prøve å rettferdiggjøre at jeg ikke klarte å jobbe.

Et like stort sjokk var det at det ikke fantes noe tilbud om behandling eller rehabilitering. Jeg hadde trodd at jeg skulle få hjelp til å reise meg. Jeg trodde jeg skulle få behandling som kunne hjelpe meg til å bli bedre, og at jeg skulle få hjelp og oppbakking til å bygge opp funksjonsevnen igjen. Slik hjelp var helt fraværende.

Det som sitter igjen hos meg av minner fra de første årene etter ulykken, er opplevelsen av å bli sett på som et kasus, eller en snylter. Jeg følte at jeg nærmest ble sett på som en forbryter, fordi jeg ikke klarte å jobbe.

Dessverre tror jeg de fleste som har vært eller er avhengige av støtte fra NAV, har lignende opplevelser som jeg har hatt. Når vi blir syke, er vi ikke nyttige i samfunnet. Vi blir en utgiftspost, og en byrde, og dermed mister vi noe av verdigheten som mennesker.

Jeg kunne ha nevnt mange konkrete opplevelser som gjorde vondt, men da hadde nok dette innlegget blitt veldig langt. Den perioden jeg gikk på AAP, var en periode hvor helsa i alle fall ikke ble bedre, snarere tvert imot.

Det jeg ønsket meg mest av alt, var å bli frisk nok til å kunne klare å jobbe igjen. Jeg ønsket meg behandling, veiledning og oppbakking.

Jeg fant min vei tilbake til livet

Jeg forsto etter hvert at jeg måtte finne min egen vei tilbake til livet, og lagde mitt eget rehabiliteringsprogram. Litt etter litt klarte jeg å trene opp funksjonsnivået mitt igjen, og heldigvis fant jeg også behandling (alternativ behandling) som hjalp.

At jeg klarte å reise meg, var på tross av, og ikke på grunn av hjelpeapparatet. Selvfølgelig er jeg glad for den økonomiske støtten, som i alle fall har gjort det mulig å klare seg så noenlunde. Tilbud om relevant behandling og rehabilitering har derimot vært helt fraværende. Den tilleggsbelastningen det er å bli redusert til et kasus og en snylter, har vært vond.

Jeg har klart meg bra, fordi jeg hadde kunnskaper om rehabilitering, fordi jeg har en sterk vilje, og fordi jeg har en mann som har stilt opp for meg hele veien.

Hvem som helst kan bli syk

Hva med alle de som ikke er så heldige som meg? Hvordan kan folk klare å reise seg? Blir en friskere av å bli mistenkeliggjort eller sett ned på?

Sykdom, skader og livskriser kan ramme hvem som helst. Når en sliter med sitt livs største krise, burde en få hjelp til å reise seg. En burde ikke oppleve å bli sett på som en forbryter, bare fordi en er syk!

Jeg kjenner ingen som ønsker å være avhengige av støtte fra NAV. De aller fleste har et stort ønske om å bli frisk, og om å kunne delta i samfunnet.

Hvordan hjelpe folk tilbake i arbeid?

Det er viktig både for samfunnet og den enkelte at folk klarer å komme tilbake i arbeid. Spørsmålet er bare hvordan?

Tenk om NAV ville bruke ressurser på å se, møte og lytte til den enkelte bruker. Tenk om en ble sett på som et menneske, og ikke bare et kasus.

Tenk om ressursene ble satt inn på individuell og målrettet behandling, rehabilitering og oppbakking.

Tenk om både leger og andre behandlere kunne samarbeide, se helheten og våge å tenke utenfor boksen! Og at målet er å hjelpe folk opp, til å bli så friske som mulig, og til å få et verdig liv!

Tenk om politikerne ville se at helhetlige , individuelle og målrettede tiltak er bedre, og på sikt også billigere, enn kontroll og straffetiltak!

Tenk om alle de som er syke eller uføre kan bli sett på som likeverdige mennesker!

Hvis du vil lese mer om hvordan jeg klarte å bygge opp min helse igjen, kan du lese om de forskjellige behandlingene jeg tilbyr. Du finner også litt om min vei tilbake til livet i tidligere blogginnlegg. Ta gjerne kontakt om du har spørsmål eller om du vil ha behandling.

Hilsen Inger Johanne Solend